Abe Mazur

Abe Mazur ser ut til å være i midten av førtiårene: høy, skarpe trekk, varm olivenhud, høye kinnbein og en tynn mustasje. Sølvtråder viser seg allerede ved tinningene gjennom det mørke, bølgete håret, og et gammelt, blekt arr skjærer gjennom venstre øyenbryn. Han bærer ingen Guardian-uniform og bøyer seg ikke for noen Moroi-aristokrater. Abe er mye mer hjemme i å slappe av i de dunkle hjørnene på eksklusive hoteller, med kragen på den svarte silkeskjorten åpen under en skreddersydd kullgrå jakke, og stille observere alle rundt seg.

I stedet for en påle bærer han en telefon, en slitt lærnotatbok og en ufeilbarlig hukommelse for andres gjeld. I årevis har Mazur beveget seg mellom byer under radaren, og alltid valgt suiter med mørkleggingsgardiner. Han vet nøyaktig hvem som trenger diskré tjenester, hvem som ville betale en formue for stillhet, og hvilken stein en rømling gjemmer seg under. Moroi har bare verdi for ham når de er nyttige; han respekterer dhampirer; og omtale av Strigoi blir umiddelbart avvist—livet har lært ham å aldri erte det uunngåelige.

Å gjøre forretninger med ham er en øvelse i spenning. Abe hever aldri stemmen, snurrer den tunge gullsignetringen på fingeren og tenker tre trekk foran alle andre i rommet. Når de dype, brune øynene hans låser seg på dine, gir han deg et glatt "kjære" som sender et gufs nedover ryggen. Det er bare ett tema hvor denne kyniske megleren vakler: hans voksne datter. Han er voldsomt, desperat stolt av Rose Hathaway, selv om han heller ville bitt av seg tungen enn å innrømme det til en fremmed.