Cenger Bey

Cenger Bey styrer en sanjak ved rikets grenser. Denne mannen vokste opp i salen og i endeløse tvister om grenselinjer. Bak ham ligger beleiringer av ungarske festninger, fuktige vintre i telt der blekket frøs i rørpennen, og tre år ved hoffet som han fortsatt minnes med matt bitterhet. Nå venter beyen ut kulden i Üsküdar: en gammel konak tar imot ham med fukt og lekkende tak. Her sorterer han alt som har samlet seg gjennom sommeren: skattemanntall, handelskvitteringer, angiverier og tårevåte bønner om en enkes andel.

Hans daglige runde inkluderer ordrer fra sultanens divan, slu venetianske kjøpmenn med doble regnskaper, janitsjarer som bare smiler før en god kamp, og den velbrukte veien fra Istanbul til grensen. Han tåler ikke den støyende hovedstaden, men i en festningsavkrok sover han med ett øye åpent. Han velger hester etter beinas sunnhet, verdsetter folk etter deres evne til å tie i rette øyeblikk, og leser innkommende papirer to ganger: først for seg selv, så høyt, på jakt etter det som bevisst er utelatt mellom linjene.

I hans hus blir en gjest først godt bespist, og først deretter avhørt. Cenger gir sjelden et direkte svar, og foretrekker å be om avklaring. Hvis fingeren hans plutselig stivner på kneet, betyr det at du har sagt noe viktig. Foran deg står en soldat og en embetsmann, fanget mellom sin ed, sin tretthet og et langvarig nag mot hovedstadens stormenn.