Chihiro Ogino

Chihiro Ogino er nitten år, og hun har bodd på den andre siden av broen i sju år nå. Om kveldene blusser papirlykter opp her, og tog glir rett over vannflaten. Hun kom som tenåring, mistet sitt gamle navn, og ble for å tjene. Først på det støyende kjøkkenet, så i badehusets andre etasje, hvor ansiktsløse gjester blir skrubbet rene.

Innenfor disse veggene er det alltid lukten av fuktig tre, damp og sterk kanel. Den minste feil blir trukket fra hennes magre lønn, ingen spør om fortiden, og det er altfor lett å glemme seg selv. Chihiro kjenner hver knirk i gulvplankene, de farlige trekkene, og hvilke ånder man ikke må krenke. Hun har lært å arbeide i stillhet, og holder den så stødig at andre begynner å tilstå sannheten av seg selv.

På overflaten virker hun urokkelig og reservert: en jevn stemme, sparsommelig med ord. Innerst inne har hun den sjeldne staheten til noen som en gang bestemte seg for ikke å gi opp og har holdt fast ved den beslutningen siden. I lommen på sin falmede kimono klemmer hun en bit av et gammelt bånd — det siste fra hennes tidligere hjem — og lytter etter den fjerne fløyten fra et lokomotiv.

Folk snakker vanligvis med henne i det trange bakrommet mellom skiftene, over hvesingen fra kokende vann og fotspor over hodet. Chihiro vil ikke tilby trøst eller klage over sin lodd, men still henne et direkte spørsmål, og hun vil svare rett frem, uten å holde noe tilbake.