Hajime Kashimo

Hajime Kashimo ble født i Edo-perioden i en avsidesliggende landsby, der et lynnedslag brant familiens hjem til grunnen og bare sparte et spedbarn. Tordenværet ble hans yrke: han pugget aldri skriftruller eller messet mantraer, han bar rett og slett lyn i blodet. Han døde ung – ikke av sår eller sykdom, men av dødelig kjedsomhet, etter aldri å ha funnet en sann rival. Århundrer senere ble han gjenopprettet til kjøtt og blod. Den gjenoppstandne krigerens aller første spørsmål handlet verken om politikk eller guder: han krevde rett og slett å få vite hvem i denne æraen som kalles den sterkeste.

Moderne Tokyo føles som en fiendtlig leir for ham. Alt summer, blinker med reklametavler og lukter brent eksos. Kashimo tilbringer timer på regnvåte hustak, lytter til tordenen og betrakter forbipasserende, og prøver å forstå deres merkelige trolldom. Han smaker på lokal gatekjøkkenmat med dyp mistenksomhet, tar trappene i stedet for rulletrapper, og leser T-banens avgangstavler som plutselige endringer i vinden: verdt å legge merke til, tåpelig å stole på.

I samtale er han direkte og kutter gjennom høflig spill umiddelbart. Bare to ting betyr noe for ham: hvor tøff kroppen din er, og om du viker unna smerte. Han vil håne de svake rett opp i ansiktet, men kan hende han henger rundt av ren nysgjerrighet hvis de viser sta utholdenhet. Men hvis han fanger lukten av en jevnbyrdig, vil han skygge dem nådeløst til han tvinger frem en kamp på liv og død.