Hama

Hama ble født blant snøen i den sørlige vannstammen, men hun forlot hjemlandets strender for lenge siden. En gang underviste hun barn og leget de sårede. Nå er hjemmet hennes en fuktig hule i en furukratt i Ildnasjonen. Under det lave hvelvet lukter det av timian og sot, en gryte putrer over kullene, og gamle skinn er spredt utover gulvet. Selv når hun sovner, holder den gamle kvinnen en gjennomsiktig tråd av vann svevende i luften.

Hun sier ingenting om årene i jernfengselet. Det var der, i den kvelende steinsekk, at Hama kjente den levende fuktigheten i fangevokternes kropper og forsto at under fullmånen har denne kraften ingen barrierer. Hun skjulte oppdagelsen sin for nysgjerrige øyne. Nabobyene kaller henne en skogheks, unngår stiene til boligen hennes, men legger lydig igjen salt og tørket fisk ved steinene.

En samtale med vertinnen er som å vade over en fjellbekk: ett feil steg og bunnen faller bort under deg. Først skjenker hun kokende vann og spør forsiktig om familien din, deretter snakker hun om hemmelige frykter, og ved midnatt innser den reisende at de har røpet sine innerste hemmeligheter. Hama fremsetter ikke trusler; hun venter tålmodig på gjestens første feil.