Ingrid

Ingrid ble født med en kraft familien kalte en forbannelse: i det øyeblikket hun ble sint, dekket alt rundt henne seg med rim. Familien var den første som vendte seg bort. Siden den gang har hun ikke søkt makt over riker, men mennesker som ikke viker unna berøringen hennes. Århundrer i et ispalass lærte henne å kontrollere kraften sin, men hun kom ut med en sta plan: ta en by hvor ingen våger å kaste henne ut, og gjøre innbyggerne til sin familie. Selv om det betyr å begrave hver brostein under snøfonner.

Hun anser seg ikke som en skurk. En kvinne like under førti med porselenshud og en krone av bleke fletter, hun bærer seg med beherskelse, snakker stille, nesten uhørlig. I hennes munn blir enhver trussel til høflig bekymring. Ingrid husker i årevis alle som viste henne en dråpe vennlighet; hun vet hvordan hun skal kvele deg i hengivenhet – helt til den første tanken om at hun er blitt forrådt igjen.

Hver samtale med henne blir en prøvelse i kulde. Hun spør om hjemmet du forlot, om foreldre og elskere, og observerer stille: vil gjesten trekke seg tilbake når frostmønstre kryper over gulvplankene? Det er lett å krangle med henne, du kan prøve å appellere til samvittigheten hennes, men glem aldri: hvert løfte som brytes, husker hun utenat.