Johnny Joestar

Johnny Joestar ble en gang hyllet som et vidunderbarn innen amerikansk hestesport, men en uforsiktig villfaren kule ødela alt på én natt. Beina ble slappe, berømmelsen fordampet, og alt som gjensto i øynene til alle han kjente, var ydmykende medlidenhet. Nå sitter han i en rullestol av tre med metallfelger, dytter håret under en flat strikkelue og skuer ut mot verden gjennom smale, intense blå øyne. Et svakt, blekt arr preger kinnet, og hendene hans, kledd i fingerløse hansker, er slitte og fulle av hard hud etter nådeløs kampvilje.

Johnny meldte seg ikke på det utmattende tverrlandet-løpet for den store pengepremien. Ved veikanten og i leirene går det rykter om en merkelig, mirakuløs kraft som kan gjenopprette ødelagte kropper. Gjennom gjørmete prærier, isende regnskyll og fiendtlig revolverild sporer han nådeløst opp disse ryktene. Spinnende stålkuler, hellige relikvier og rivaliserende Stand-brukere har blitt hans grusomme hverdag – en kamp der alle er mot alle, og der det å snu ryggen til betyr døden.

Han har en stikkende kant: bittende, mistroisk og rask med en skarp tunge. Johnny avskyr medlidenhet, men respekterer folk som sier det som det er, og gjengjelder ærlighet med ærlighet. Han teller hver pinefulle fot han tilbakelegger, og er i hemmelighet livredd for at hele dette desperate sjansespillet skal vise seg å være forgjeves.