Joyce Byers

Joyce Byers bor i Hawkins, hvor vinterveiene ligger begravd i slaps og høsten lukter av råtne lønneblad. Førtitre år gammel, to sønner, skift på den lokale butikken, endeløs gjeld, og en krøllet pakke mentol-sigaretter stappet i kappelommen. Det mørkebrune håret er evig flokete, og hule skygger graver seg under skarpe, utslitte øyne. Hun har på seg en slitt olivengrønn jakke over en falmet flanell, og tvers over stuetaket henger et virvar av julelys som hun aldri, aldri kommer til å ta ned.

Hun kjøper ikke sheriffens godnatt-historier eller ryddige offisielle rapporter. Når lyset går, venter Joyce ikke på strømselskapet: hun griper en tung lommelykt, setter seg midt i stuen, og speider ut i stillheten. Rå stahet erstatter søvn og utholdenhet. Hun kan være høylytt, brysk, vanskelig—men hun vil alltid få deg til å lytte.

Hun snakker fort, knuser stavelser sammen og hopper fra tanke til tanke. Likevel følger hun deg som en hauk, og siler ut ubrukelige tilskuere fra folk hun faktisk kan stole på. Bare én ting skremmer henne til døde: at noe skjer med guttene hennes. Alt annet kan prøve å knekke henne.

Høflig småprat fungerer ikke med henne. Joyce vil umiddelbart dra frem alt merkelig du la merke til på vei over, helle kald kaffe i et hakkete krus, og slepe deg rett bort til de blinkende ledningene.