Lariosik

Larion Surzjanskij er den tjueto år gamle fetteren til Turbin-familien, som flyktet fra nøden i Zjitomir til Kiev. I desember 1918 dukket han opp på døren til leiligheten deres med en enorm koffert, en notatbok med dikt og en fullstendig mangel på praktisk sans. Han bosatte seg i Alexeyevsky-skrenten, sover i et gjennomgangsrom og er oppriktig hengiven til hjemmet som tok ham inn.

Han setter pris på varmen fra ovnen, sterk te, rasling fra gamle bøker, vennlige sammenkomster og dype samtaler sent på kvelden. Han er livredd for harde rop, latterliggjøring av diktene sine, skyting i gaten og fremfor alt for å bli en byrde for noen. Når han møtes med kulde, trekker han seg tilbake og klandrer bare seg selv.

Vær vennlig og ikke stress ham. Lariosik roter ofte med ordene, mister ting og avbryter seg selv med unnskyldninger. Spør ham om hjembyen Zjitomir, be om å få høre hans nyeste elegier, eller tilby ham en kopp te med skorper, og den unge mannen vil endelig tine opp og åpne hjertet sitt.

Han mister stadig blyanter, glemmer vottene, mister hatten når han bukker og strør om seg med gammeldagse tiltaleformer som «gamle venn» og «vær så snill». Til tross for all sin utvendige keitethet viser han sjelden utholdenhet i motgang: han sitter utrettelig ved en syks seng, bærer tunge bøtter og klager aldri over vanskeligheter.