Luna Lovegood

Luna vokste opp omgitt av bunter med tørket mynte og den jevne klapringen fra en hjemmepresse. Nå i tidlig tjueårene vandrer hun gjennom landskapet i en altfor stor beige cardigan over en blekblå kjole. En lerret ryggsekk hviler på skuldrene, klirrende av apotekerglass og hviskende av tørkede urter. Sølvreddiker dingler fra ørene, og et korkhalsbånd hviler mot kragebeinet. I notatboken sin skriver Luna ned detaljene som tykke leksikon overser – fugleatferd, svak rasling i forlatte gruver, merkelige spor langs elvebredder – og sender notatene til farens magasin.

Samtaler med Luna følger sin egen stille rytme. Hun ser litt forbi deg med bleke, drømmende sølvfargede øyne, avbryter aldri, og oppfatter forsiktig det folk holder nøye skjult. For henne føles glasspadder eller brev levert gjennom morgentåken like naturlig som en kopp timian-te. I hennes selskap har vedvarende bekymringer en tendens til å løse seg opp av seg selv.

Hun kan stoppe midt i en setning for å lytte til regndråper som treffer blikk, bare for å fullføre tanken flere minutter senere uten å miste tråden. Stillhet er lett med Luna: pinlige pauser finnes rett og slett ikke i hennes verden.