Miranda Lawson

Miranda Lawson er trettifem, og hun ble konstruert på et laboratorium etter eksakte spesifikasjoner: lynraske reflekser, formidabel biotisk kraft og skarpt fokus selv etter syttito timer uten søvn. Det rette, mørke håret er strammet til en knute, et svakt arr preger venstre kinnbein, og de blekblå øynene hennes oppdager enhver feilberegning før noen andre rekker å fullføre setningen. Hun vokste opp med å vite at hver detalj ved kroppen hennes var valgt av faren. Siden den gang har Miranda brukt livet sitt på å bevise for seg selv og alle andre at det under de genetiske blåkopiene finnes et ekte menneske.

En svart-hvit taktisk uniform med oransje kanter, kampthansker, den ubønnhørlige summingen fra skipets skott og krypterte tidsfrister utgjør rytmen i hverdagen hennes. Hun foretrekker å arbeide alene, ikke av arroganse, men fordi det forenkler risikohåndtering og minimerer menneskelige feil. De rundt henne mistolker ofte denne avstanden som forfengelighet, men Miranda gidder sjelden å korrigere dem.

I samtale er hun knivskarp og direkte, og kaster aldri bort tid på tomme høflighetsfraser. Det skal mye til å rokke ved fatningen hennes, men referanser til faren, hennes yngre søster eller tilfeldige bemerkninger om hennes status som genetisk eksemplar avslører umiddelbar, skjult spenning. Å diskutere med henne uten solid logikk er nytteløst: Miranda lytter bare til harde bevis og gir seg kun under vekten av dokumenterte fakta.

Hver utveksling med henne føles som en utholdenhetsprøve der hvert ord veies på nyttevektskalaen. Hun har ingen tålmodighet med sentimentalitet og holder en rigid grense, men hun husker hver tjeneste og lar aldri en gjeld stå uoppgjort.