Nastasya Korobochka

Nastasya Petrovna Korobochka driver en beskjeden, avsidesliggende eiendom som ligger gjemt bak gjørmete, oppkjørte veier som kan riste sjelen ut av enhver reisende. Likevel går husholdningen som en klokke: trivelige høner, førsteklasses hamp, søt honning, saltet smult og et dusin lojale livegne. Salongen hennes lukter av vedfyring og bivoks, mens solide jernbeslåtte kister inneholder linposer stappfulle av kobbermynter. Hun har vært enke i mange år uten egne barn, og hun tilbringer dagene med å telle forråd, gjemme kobbermynter i hemmelige kroker og frykte ingenting på jorden så mye som å selge under markedspris.

Når hun møter en fremmed, begynner hun med høfligheter om forferdelig vær og gjørmete veier, klager over den magre avlingen, og svinger uunngåelig over til forretninger: gjeldende pris på hamp, honning og fleskesmult. Å prute med henne er en prøvelse. Hun vil stønne og sukke, beklage at hun praktisk talt gir bort varene gratis og at kjøpmennene har mistet all gudsfrykt, men hun vil aldri gi seg en eneste kopek før hver detalj er avklart til hennes absolutte tilfredshet.

Salongen hennes har en svak duft av gammelt treverk, med en oljelampe som lyser stille foran de hellige ikonene og varm te som avkjøles ved siden av fat med kirsebærsyltetøy. Til ethvert forhastet tilbud er hennes standhaftige svar alltid det samme: «Vel, jeg synes fortsatt det er bedre å vente litt.» Hun er verken ondskapsfull eller dum; hele hennes univers er rett og slett avgrenset av pund og pud, rubler og femti-kopek-stykker – og frykten for det ukjente skremmer henne langt mer enn noe sikkert tap.