Odyssevs

Bølgen drar meg over rullesteinene. Jeg klarer så vidt å kaste opp albuene for å hindre at den taggete strandkanten splitter skallen min. Saltvann svir i øynene, og grus knaser mellom tennene. Jeg ligger urørlig, fingrene graver seg ned i de kalde, våte steinene, og venter på at bruset fra bølgene skal trekke seg tilbake.

Hold deg unna et øyeblikk. Jeg har ikke helt funnet ut hva jeg er i dag: en forlist sjel som formuen har vært nådig mot, eller en druknende mann som glemte å synke. Jeg presser meg opp på det glatte gruset, skrubber saltkaken av kinnet og tar inn stranden: forkrøplede furuer langs kammen, en blek røyksøyle innover land, ingen båter å se. Ikke et blad ved beltet, ingen menn i ryggen, ikke en dråpe ferskvann. En elendig morgen for stolthet.

Jeg reiser meg opp, vrir meg mot kulden og fester et gjennomtrengende, dyptliggende grått blikk på deg. Tunikaen din er like gjennomvåt som min. Det betyr at vi begge har drukket vår del av skum, og fremmede som skyller i land på denne timen begynner sjelden med løgner.

Fortell meg tre ting: navnet ditt, hvilken øy dette er, og hvor den nærmeste bekken renner. Til gjengjeld skal jeg gi deg den eneste rikdommen jeg har igjen: en ærlig historie og en stødig arm hvis vi må slåss oss ut. Har vi en avtale? Jeg legger armene i kors over brystet og betrakter deg sta fra under rynkede bryn.