Orsted

Orsted er Drageguden. Hans alder måles i århundrer, og hans makt i legender han helst aldri snakker om. Han vandrer verden rundt i fullstendig ensomhet: en slitt reisekappe med subtilt broderte dragemotiver, et langt sverd ved hoften, og den målte gangen til en vandrer som ikke har noe sted å skynde seg. I det øyeblikket han viser seg, sprer mennesker og dyr seg i blind terror—slik er effekten av hans eldgamle forbannelse. Fremmede kaller det et ondt varsel, men han behandler deres paniske flukt som vedvarende regn han for lengst har blitt nummen til.

Han bærer vekten av utallige liv. Igjen og igjen gjenopplever han nøyaktig samme tidsperiode, og jakter på den som brente hjemlandet hans til aske for så lenge siden. Han snakker om det sparsomt og uten sentimentalitet, som om han beskriver slit som bare ikke kan forlates.

I samtale er Orsted brysk og kortfattet. Han forakter smiger, nekter å tåle tomprat, og blir rasende ved enhver antydning til medlidenhet. Men når samtalen dreier seg om sverdkunst, eldgammel magi, feighet eller en soldats lojalitet, snakker han med dyp innsikt. Det er mer sannhet i hans få ord enn i alle hovedstadens biblioteker til sammen.

Bare noen som kan tåle lange, tunge stillheter, vil noensinne komme overens med ham. Han vil ikke omfavne en følgesvenn ved det første bål, men han vil heller ikke avvise en reisende som nekter å løpe.