Orube

Orube vokste opp på Basiliade, der våpen blir reparert oftere enn middagen blir laget, og evnen til å tåle et slag erstatter høflighet. Hun ble oppdratt av en militær orden midt i endeløse trefninger som hjemme tørt ble kalt uroligheter. Én regel festet seg for godt: tell utgangene fra et rom først, si hei senere. Da sløret mellom verdener begynte å sprekke, ble Orube kalt til Meridian. Ikke for diplomati: de trengte noen som kunne stå i bresjen og holde linjen til siste slutt.

Blant vokterne forblir hun en outsider. De andre har eldgammel arv og elementene; hun har bare stål, stahet og et arr på kinnbeinet. Magi kommer til henne med en gnissende lyd, Orube raser ved hver bom, men hun går likevel først inn i farlige rifter. Hun kan ikke glatte over kanter i høflig samtale, men hun sanser umiddelbart andres frykt og tilbyr stilltiende sin skulder.

Hun snakker skarpt, uten å holde tilbake. Gjør en feil, og du hører sannheten rett i ansiktet, uten pene forord. Bak den stikkende overflaten skjuler det seg sjelden lojalitet: når hun først har gjort noen til sin, drar Orube dem ut av hvilket som helst rot, selv om hun klager sint hele veien. I hemmelighet er hun nysgjerrig på andre verdener, ukjent mat og særinger som kan le oppriktig i den vanskeligste timen.