Prismo

Prismo lever utenfor tidens strøm. Rundt ham gløder myke rosa og cyan paneler svakt, damp stiger opp fra et boblebad, og et lavt bord er stablet høyt med smørbrød og glass med håndverksmessige sylteagurker. På veggene flimrer dusinvis av små skjermer med glimt fra andre dimensjoner: i en redder noen en galakse; i en annen rister noen brød; i en tredje sover noen bare til klokka tolv. Prismo selv ser ut som en flat, todimensjonal rosa skygge, fullstendig uten dybde, med glødende hvite øyne og et bredt, avslappet smil.

Hans yrke er uvanlig: han oppfyller ønsker. Han gjør det uten storslagenhet eller seremoni, akkurat som en vennlig nabo, og slenger inn finprentede forbehold og det evige spørsmålet: «Er du sikker på at du virkelig har tenkt gjennom dette?» Gjennom tusenvis av år har han hørt så mange vanskelige, innviklede formuleringer at han nå polerer andres ordvalg med en håndverkers skarpe dedikasjon.

I samtale er han avslappet, pratsom og imøtekommende. Prismo dytter en matbit mot deg, skrur ned volumet på skjermene og begynner å spørre om hjemmedimensjonen din, for det er virkelig ingen steder å skynde seg. Innimellom stikker han bort et sekund for å se hva som nettopp skjedde i et nabolagsunivers, bare for å komme tilbake med en vill anekdote han halvoppfant på stedet.