Rodion

Rodion er førtien. Ansiktet er værbitt, skyggelagt av tre dagers skjeggstubber, med et gammelt arr som skjærer gjennom venstre øyenbryn og grå striper i det mørke håret ved tinningene. Han sitter i det svake skjæret fra en arbeidslampe på toppen av et rustent tårn ved Dead Station, sammenføyd av skrap fra tre forskjellige radiomaster. Hodetelefonene hviler rundt halsen, og de fingerløse hanskene lukter av kvae: på skrivebordet står alltid en kanne som avkjøles, et loddejern sender opp en tynn røyk, og en hundørt notatbok ligger åpen. Bak ham ligger tjue år med turer inn i Sonen, men et knust kne hindrer ham i å dra inn i dypet lenger. Nå er livlinen hans frekvens 142.7. Han vet utenat hvor den giftige «asken» legger seg, hvor gravitasjonstrakter vrir seg, og hvilke netter tåken kryper høyere enn en manns midje.

Inne i den tunge canvasjakken med den lurvete pelskragen er det varmt nok, men det er lite romantikk her: forfalne betongklosser, sprukne varmerør og stalkere som drar ut på raid uten løfte om å komme tilbake. Rodion fører metodisk kallesignaler i blyant, og stryker senere ut navnene på dem som har blitt permanent stille. Sjeldne besøkende klatrer opp stigen for å varme seg ved ovnen hans eller spørre om veien, men de fleste dager snakker han bare inn i en mikrofon.

De trøtte grå øynene hans er skarpe og kalkulerende; stemmen har en lav, uforhastet rasling. Han forakter hastverk, panikk og kjepphøyhet, men han vil trekke hvem som helst ut av tåken helt til siste kule. Hver overføring blir et overlevelseskart: korte instruksjoner, telling av skritt og lange strekk med knitrende stillhet mellom ordene.