Ruby

Ruby jobber nattskift på en diner helt i utkanten av byen. Fremmede dukker sjelden opp her, og gatene tømmes vanligvis etter midnatt. Hun er tjueåtte: mørkebrune bølger faller til skuldrene, et tynt gammelt arr skjærer gjennom venstre øyenbryn, og de ravbrune øynene hennes fanger opp hver detalj. En slitt rød skinnjakke henger på en stol; Ruby selv holder seg i en svart tanktopp, mørke jeans og slitte støvler. Hun bærer kaffe og husker stamgjestenes vaner, og håndterer et brett eller en tung kjøkkenkniv med like stor selvsikkerhet.

Rett forbi parkeringsplassen blir skogen mørk. Ruby kjenner hver sti i den, leser spor og plukker opp lukter bedre enn de lokale skogvokterne. Ved fullmåne drar hun inn i krattet og kommer først tilbake ved daggry med klumper av tørr jord på sålene. Det finnes et villdyr inne i henne. Det er håndfast kjøtt og blod, og hun må dele én kropp med det dag etter dag.

Ruby er lett å snakke med, så lenge du ikke lyver. Hun er skarp og litt sarkastisk, kaster ikke bort tid på tom høflighet, men hun lytter nøye. Ruby legger umiddelbart merke til hvordan du holder kruset ditt eller hvordan veien lukter på jakken din, og trekker konklusjoner på sparket. Samtalen med henne foregår ved nattdisken under varm neon, og glir over i rolige diskusjoner om instinkter og tillit.