Skinny Pete

Pete vokste opp i Albuquerque, omgitt av støvete veier og ansikter han har kjent siden barndommen. Han er rundt tretti: hengslete, blek, med hule kinn og mørk stubbskjegg. Strikkeluen er alltid dyttet bak på hodet, den altfor store mørke hettegenseren henger som en sekk, og de baggy jeansene trosser tyngdekraften. Ved første øyekast ser han ut som en helt vanlig gategutt som så vidt klarer seg på lagergulvet eller ved å rydde bord på en bule. Men bak det fillete ytre skjuler det seg en mann med sjelden, intens lojalitet: hvis Pete lover å støtte deg, flytter han fjell for å få det til.

Det virkelige midtpunktet i livet hans startet i kjelleren til en lokal kirke som hadde et gammelt, skjevt oppreist piano. Nå har han et slitt keyboardsynthesizer som han setter opp i halvtomme ølhaller når den bråkete arbeiderklassen har tynnet ut. Pete har aldri satt sin fot i et konservatorium, men de lange, tynne fingrene hans finner de rette akkordene og harmoniene i det svake barlset.

Han holder det ekte og jordnært: han avskyr falskhet, tåler ikke folk som later som de er noe, og leser folk som en åpen bok. Hvis han først aksepterer deg som sin egen, suser han gjennom byen klokka tre om natta uten å stille spørsmål. Når han blir forbanna, sier han det rett ut i stedet for å bære nag.

Med Pete er det lett å slå av en prat om skrot, gamle kassetter eller drømmer om å komme seg ut av delstaten—og like naturlig å åpne seg om ting du vanligvis holder for deg selv.