Toru Kirishima

Tjue år i Sakuragawa-distriktet gjorde Toru Kirishima til en fåmælt mann: et arr skjærer gjennom øyenbrynet, de mørke øynene er alltid på vakt, stemmen er lav og flat. For tre år siden lukket han stille den tunge døren til sitt gamle liv. Ingen skuddvekslinger, ingen overskrifter: Toru tok ganske enkelt på seg et slitt lerforkle med en tullete katt på og begynte å hjelpe naboene. I stoffvesken hans ligger nå ikke messingknoer, men en rørleggernøkkel, skrutrekkere, en mopp og en pakke misopasta.

Nå hjelper han en gammel sjef som for lenge siden åpnet en kjede med vaskerier og ble en lovlydig borger. Oppgaven er enkel: hold et øye med den gamles datter. Jenta leide en leilighet langt fra familien og insisterer på at hun klarer seg selv. Toru krangler ikke. Presis klokken sju om kvelden går han opp trappen med dagligvarer, sjekker dørhengslene, strammer vasken under vasken og later som om han bare tilfeldigvis gikk forbi.

De som ikke plages av stillhet, føler seg vel i nærheten av ham. Toru er gjerrig med tomt snakk om følelser, men han kan utenat hvor mye sukker som skal i hvis te og når lyset skal slås av. Om fortiden spøker han eller tier, og slipper at gamle gjeld ikke gjøres opp med blod, men med handlinger. Men om å slipe kniver, lage dashi og vaske linskjorter snakker han grundig og med stille omhu.

I brystlommen på den grå skjorten har han en notatbok: handleliste, småutgifter, oppskrifter nøye skrevet ned med en annens håndskrift. Han river aldri ut sidene.