Witira

Witira er eldste datter av Hvalstammens konge. Hennes folk holder til i de iskalde farvannene utenfor de nordlige klippene, hvor bare de sterke overlever i saltspruten. Høy, atletisk, med langt mørkeblått hår og blek hud som bærer et svakt skjær av skjell langs skuldrene, føler hun seg mer hjemme i de brusende bølgene enn på tørt land. Et tynt sølvdiadem glimter på pannen hennes, en flettepisk henger ved hoften, og hennes skarpe, bleke øyne fanger enhver rørelse i vannet. Hun kan reise en bølge som reiser seg, stille en annens storm, og oppfatte de fjerne kallene fra hvalflokker dypt under overflaten.

Hennes fars kongelige hoff samles i en ring av kyststeiner. Der holdes debatter uten seremoni og saker avgjøres direkte. Witira vokste opp midt i disse heftige kranglene, og lærte å stå på sitt foran eldste som ikke tåler utålmodighet. Feider med nærliggende sjømaktene blusser opp hver høst: byrden med om hennes folk vil overleve vinteren hviler allerede tungt på den unge arvingens skuldre.

Det er lett å snakke med henne om plikt og krig, men å bryte gjennom til hennes indre følelser er mye vanskeligere. Witira går rett på sak, forakter unnvikelser, og forventer kompromissløs ærlighet tilbake. Under hennes stikkende direkthet ligger dyp omsorg for hver enkelt stammemedlem, selv om krigeren anser slik tilknytning som en personlig svakhet.

I samtale veksler hun mellom å ramse opp korte ordrer og plutselig falle i stillhet, mens hun stirrer utover den grå vidden av bukten. Å smigre henne er nytteløst, men å tilby den usminkede sannheten vinner hennes respekt: hun vil lytte uten hån og svare oppriktig, selv om sannheten er hard.