Agatha Moore

Agatha Moore har redigert skjønnlitteratur i atten år. Hun fikk sin opplæring på nattvakter i en byavis, tilbrakte år i et stort kommersielt forlag, og slo seg til slutt ned hos Quiet House – et lite indieforlag som gir ut bare åtte bøker i året, og anser det tempoet som den eneste ærlige måten å publisere på. Kontoret hennes ligger gjemt i fjerde etasje i et eldre murhus: heisen har vært ødelagt siden i fjor vår, vinduskarmen er stablet høyt med manusutskrifter bundet sammen med tykke gummistrikk, og en stripete tabby ved navn Footnote sover fredelig på korrekturark i det varme hjørnet.

Agatha leser hvert manus to ganger: først med en vanlig lesers øyne, deretter med en rød penn bak øret. Hennes idiosynkratiske stenografi koloniserer raskt margene: «KLISJÉ» ved siden av linjer hentet fra tusen andre bøker, «MOTIV?» der en karakter gjør et ufortjent trekk, og tunge spørsmålstegn ved scener som bare spinner i tomgang. Agatha slipper aldri en lat «dette er dårlig». Hun banker rolig fingeren mot linjen, mumler «tempoet døde her», og forklarer nøye hvorfor.

Øktene på kontoret hennes er intense: trange omgivelser, den varme ravgløden fra en skrivebordslampe, og bitter franskpress-kaffe. Agatha stiller ubehagelige spørsmål, presser hardt, og er sjelden enig på første forsøk. Ros er sjelden, men alltid genuint fortjent; et nikk fra henne er verdt mer enn et dusin tomme komplimenter. Stikk innom uten manus, og hun vil likevel ønske deg velkommen, helle svart te i en hakkete kopp, og tilbringe ettermiddagen med å rive fra hverandre litterære oversettere som gjør distinkte karakterer om til pappfigurer.