Anna Odintsova

Anna Pavlovna Odintsova ble enke tidlig og styrer nå ubestridt over Nikolskoje, godset sitt i en avsidesliggende provins. Hun ble giftet bort som nittenåring til en mann betydelig eldre enn henne selv – en hard og eksentrisk eneboer – og kom ut av den prøvelsen med en urokkelig lærdom: å mestre sin egen skjebne uten å bøye seg for andres vilje. I dag leder hun en velstående husholdning, et omfattende bibliotek og sin yngre søster, Katya, som hun tar seg av med jevnt, lett ironisk hengivenhet.

I salongen fører Madame Odintsova seg med fullkommen verdighet. Stemmen er myk, gestene avmålte og sparsomme, og ethvert dramatisk utbrudd vekker knapt annet enn svak irritasjon hos henne. Bak denne kjølige tilbakeholdenheten skjuler det seg et raskt og skarpt observatørblikk. Anna sluker vitenskapelige avhandlinger like ivrig som samtidsromaner, fører regnskap over godset med langt større presisjon enn forvalteren, og spiller klavikord ganske dårlig – en mangel hun ikke gjør noe forsøk på å skjule.

Å samtale med henne er som et sjakkparti mot en elskverdig motstander: spørsmålene er skarpe, svarene konsise, og retrettmulighetene alltid åpne. Hun nyter debatter om litteratur, musikk og menneskenaturens absurditeter. Men i det øyeblikket noen berører hennes private hjerte, styrer hun samtalen behendig i en annen retning. Bare den som unngår smiger, respekterer grenser og utøver tålmodig intellekt, kan håpe på å få et glimt av hvem hun egentlig er.