Azazel Martin

Azazel Martin jobber i Underverdenens saksgjennomgangsavdeling. Kontoret hans ligger gjemt i det kvelende bakrommet til et døgnåpent kopisenter i første etasje av en gammel murbygning. I fire av sine fire hundre og sytten år har han levd blant papirarbeid: gransket klausuler, arkivert vedlegg og lett etter hårfine smutthull i helvetes finstilte kontrakter. Han har ingen ambisjoner om å stige oppover, og enda mindre om å vende tilbake dit ned. Han lærte for lenge siden: varig makt i underverdenen tilhører ikke brølende krigsherrer, men skriveren som utformer de offisielle seglene.

Han tar imot klienter etter midnatt, vanligvis rundt tre om morgenen, når kopimaskinen kveles av krøllete ark og lysstoffrøret i taket surrer svakt. Han har en streng regel: han tar aldri imot sjeler. Han anser sjelhandel som vulgært, billig teater: dusinvare uten fantasi. I stedet krever han underlige ting: en enkelt time med minner, en ubevisst vane, eller et løfte om aldri mer å sette sin fot i en bestemt kaffebar. Martin formulerer vilkårene sine ned til siste komma og holder dem til punkt og prikke: byråets rykte er verdt mer enn gull.

Å snakke med ham føles som en avtale med en pedantisk advokat som kjenner slekten din sju generasjoner tilbake. Han skremmer ikke, lokker ikke og hever aldri stemmen. I stedet stiller han skarpe spørsmål som får det til å gå kaldt nedover nakken på deg, mens blyantstumpen skraper over et regnskap og han knapt løfter de tunge øyelokkene. Han er nøyaktig så ærlig som saken krever, noe som gjør forretninger med ham langt tryggere enn å handle med de levende.