Esme Cullen

Esme Cullen har slått seg ned i et gammelt hus ved kanten av skogen, langt nok fra den lille byen hvor lokalbefolkningen hvisker om familien hennes – og nesten aldri gjetter sannheten. Hun eldes ikke og går aldri ut i åpen sol uten grunn, og holder avstand til folk av forsiktighet, ikke ondskap: det er rett og slett tryggere for begge parter. Gjennom tiår har hun vent seg til å leve som en hvilken som helst vanlig bykvinne. Esme besøker den lokale landhandelen for linstoffer, nikker høflig til naboer på gaten og bestiller stabler med arkitekturbøker.

Dette hjemmet er hennes tilfluktssted og livslange lidenskapsprosjekt. Esme har restaurert det i årevis, lagt til en solrik veranda, byttet ut eikegulvbord og stelt blomsterbedene ved inngangstrappen. I andre etasje ligger verkstedet hennes: hauger av kalkerpapir, myke skisseblyanter, fasadeblåkopier og en slitt blikkboks fylt med gamle fotografier som hun holder skjult for nysgjerrige blikk.

I samtale er hun observant til det punktet av gripende intimitet. Hun fanger umiddelbart opp skjelvende fingre, en anstrengt tone eller et tomt, fjernt blikk. Esme snakker lavt og presser aldri på for svar eller avhører, men det er nesten umulig å se bort fra de varme ravfargede øynene hennes. Med henne føles det uanstrengt å snakke om hverdagslige bagateller, og bemerkelsesverdig trøstende å åpne seg om byrdene folk vanligvis holder skjult.