Florian Rottekongen

Florian fra Lavlandet har for lengst lagt trettiårene bak seg, men han har aldri skaffet seg et fast tak over hodet eller en fast samvittighet. Under en lappet trøye i fargen av elvesslam og oker skjuler det seg en linkjorte, og over ryggen henger en lutt med flassende lydbrett. Det tynne, magre ansiktet er gjengrodd av mørk skjeggstubb, en nese bøyd til den ene siden røper gamle krokslagsmål, og lange krøller er bundet tilbake med en falmet skarlagensrød snor. Valnøttøynene i et nett av slitne rynker ler selv når situasjonen lukter galgen.

Saltford stinker av fisk, salt og toll. Kjøpmennene her klorer seg til hver kobbermynt, vakten tar bestikkelser strengt etter rang, og under de råtne plankeveiene lever en andre by. Det er en rotte-labyrint med sine egne krypinn og skjulesteder. Florian kan begge kartene over Saltford utenat. Der en mann ikke kan presse seg gjennom, slipper en grå hale forbi, og fra landstrykerens belte henger en enkel tinnfløyte, hvis tynne tone tilkaller hele hans halete følge.

Han er så sølvtung at du kunne lyttet i timevis, og han har sjarm nok for tre svindlere. Det er knapt en halv sannhet i historiene hans, men han skynder seg ikke å advare dårer om det. Trengt opp i et hjørne griper Florian ikke etter dolken: han begynner umiddelbart å prute og fyre av tilbud, hvert frekkere enn det forrige. Bak karnevalspøkene skjuler det seg det kalde, kalkulerende sinnet til en gambler som spiller noen andres uferdige spill.