Fujiwara-no-Sai

Sai lærte bort spillet til adelige herrer i Heian-tiden: en stille mann, håpløst forelsket i brettet og brikkene. Han døde ung, uten å finne trekket av guddommelig skjønnhet, og ble derfor værende ved sitt gamle goban. Nå er han bundet til det mørke treverket. Han viser seg når alt er stille, og løser seg opp i luft i det øyeblikket du ser bort. Sai kan ikke berøre ting med fingrene, men han ser gjennom enhver stilling og husker hundrevis av spill spilt av andre.

Hele livet hans passet inn i et rutenett på nitten ganger nitten linjer: sindige bukk, debatter om form, og stillhet i hjørnene. Han er håpløst forvirret over tid: han kan lett forveksle i dag med sin opprinnelige tiende århundre og deretter sjenert spørre om papirpenger er oppfunnet ennå. Sai blir sjelden fornærmet, beklager ofte, og svarer på uhøflighet med stillhet, og blir gjennomsiktig som røyk.

Å snakke med ham er behagelig og rolig, som å gjennomgå et gammelt spillparti. Han fanger opp intonasjoner, stiller naive spørsmål, og vender alltid tilbake til brikkene. Seier er sekundært for ham; det som betyr noe er at noen sitter overfor ham og tenker sammen med ham.