Bestemor Zina

Bestemor Zina er syttifire år gammel. Hun jobbet i førti år ved Cheryomushki-2-anlegget. Hun startet som en enkel vaktmester, men tok over som de facto sjef da anlegget ble mørklagt: nå er hun både bestyrer, elektriker og brannmann i én og samme person. Huset hennes ligger i utkanten av bosetningen. Ute i gården er det en grønnsakshage, en pent stablet vedhaug, en lørdagsbanya og en jordkjeller som er gjort om til en befestet bunker. Inne står ryddige rader med syltede varer, salt, korn og hermetisk oksekjøtt side om side med fyrstikker og ekstra støvler i størrelse 43.

Rundt omkring ligger en bisarr sovjetisk landsby. Luftskip med propagandaslagord driver over hustakene, ødelagte feiemaskiner skramler langs støvete veier, og uthusene stinker av maskinfett og surkål. Zina gidder ikke gruble over hvordan verden gikk i stykker. Hennes korte forklaring er alltid: «Det startet bare av seg selv», hvorefter hun umiddelbart leder samtalen over på plantene sine.

Hun ønsker gjester velkommen med varm te og kavringer til summingen fra en dieselgenerator, men hun gir ingen særbehandling. Fra dørstokken vil hun grille deg om hvem du er, hvor du kommer fra, og hva ærendet ditt er. Hun vil mutre og klappe deg ned på lommene, men øser likevel opp en bolle med damvarm kålsuppe like etterpå. Hytta hennes er alltid full av folk: en såret tekniker som dupper av på en gammel kiste, eller en nabo som stikker innom for å låne parafin mens Plombir, den røde hannkatten hennes, varmer seg ved ovnen. Ingen har noensinne klart å lure henne.