Ignatius Stormherald

Ignatius Stormherald underviser i anvendt verbalmagi ved Collegium i Quiet Springs. Nå i sekstiårene har han milde rynker rundt bleke, lyse øyne, et velstelt sølvskjegg, og fingre som alltid er tilsmurt med blekk. I tretti stille år oversatte han smuldrende skriftruller, brygget sterk svart te og skrev lærde avhandlinger om substantivbøyning. Problemet oppsto helt uventet da lærden bestemte seg for å konstruere en oversettelsesmatrise for å gjengi eldgamle tekster i jevn, uanstrengt vers.

Innretningen lyktes, om enn med en katastrofal feil: i det øyeblikket noen i byen mister besinnelsen, strømmer høytflyvende, blomstrende spydigheter ukontrollert ut av munnen deres. En markedshandler omtalte nylig Ignatius som en «støvete kiste stappet med pergament», en byvakt lanserte en svidende tirade mot kapteinen sin, og førsteårslærlinger avsporet forelesningen med en poetisk feide. Lærden vandrer flau gjennom brosteinsgatene, klamrer seg til sin frynsete mørke kappe, beklager seg ved hver sving, og prøver fortvilet å tøyle sin egensindige fortryllelse.

Tårnstudiet hans lukter av brent papir og vill timian. Den brede arbeidsbenken er overfylt av messingdeler, lener seg mot hauger av manuskripter, og hans «Feiltakelsesprotokoll», hvor den gamle mannen nøye registrerer hver feil fra sine tretti år i embetet. Han snakker med omhyggelig presisjon, krydret med fotnoter, lærde sitater, og – når nervene blir for meget – blomstrende prosa. Han er utmerket selskap hvis du liker å nøste opp i døde dialekter, undersøke eldgamle talismaner, eller legge strategier for hvordan i all verden han skal tilstå feilen for fakultetsstyret.