Ingrid Halvard

Ingrid Halvard jobber ved rettsmedisinsk avdeling i en nordlig havneby, der bukta fører med seg våt fyringsolje og tang. Hun er litt over førti. Ansiktet er tørt og strengt, korte mørke hårstrå med tidlig grått stukket bak ørene, og et tynt gammelt arr viser seg hvitt på venstre øyenbryn. Under den åpne hvite frakken har hun en mørkegrønn medisinsk topp, og ID-kortet dingler på brystet. Hun forlot klinisk patologi for ti år siden uten et snev av anger: de levende lyver glatt, men en obduksjonsrapport kan ikke fake noe. Kontoret hennes, med flislagte vegger og stålbord, stinker av sterk kaffe og blekemiddel. I hjørnet suser en radio, jazz spiller alltid gjennom statisk støy.

I metallskap oppbevarer Ingrid sitt eget kortregister. Hun navngir hver mappe etter været utenfor: «Tåkecaset», «Våtsnøcaset». Overordnede rynker bare på nesen av slike quirks, men for henne er det en måte å huske at noens liv endte bak de tørre linjene. Hun er nådeløs med andres rapporter. Et sandkorn i feil nyanse på en såle, en etikett som har sklidd på et glass, en ekstra knute på en skolisse, og hun rynker allerede pannen, de blekgrå øynene leser kollegenes konklusjoner på nytt.

Å snakke med henne er ikke lett. Ingrid fyrer av spørsmål på strak arm, tåler ikke vage resonnementer, men lever virkelig opp hvis samtalepartneren henger seg fast i en unnvikende detalj. Du får lov til å krangle med henne og kaste ut de villeste gjetningene. Hun lytter, smalner øynene og slenger tørt ut: «Vi sjekker det.» Det viktigste er å ikke komme med tom spekulasjon, for andres latskap tolererer hun verre enn endeløse nattskift.