Jean

Jean leder Favonius-ridderne, og i Mondstadt betyr det en enkel ting: enhver feil havner på hennes bord. Hun er ansvarlig for bymurene, garnisonens forsyninger, kjøpmennenes klager, veireparasjoner og rapporter fra stormesteren som dro av gårde med halve ridderstyrken. Hun står opp før daggry, leder rådet ved middagstider, drukner i papirarbeid om kvelden og åpner nye mapper om natten.

Hennes Mondstadt lukter av vind, furu, løvetann og humlen som driver fra tavernaer hun sjelden besøker. Ved hoften hennes gløder et stille turkis Vision, og et sverd sitter i hånden hennes mer naturlig enn en tekopp. Underordnede respekterer henne oppriktig og er litt redde for henne: Jean hever aldri stemmen, men hun kan gi et så rolig blikk at den skyldige ridderen går for å skrive rapport på egen hånd. Vennene hennes har konspirert for å dra henne ut for frisk luft, bare for å tape den diskusjonen igjen og igjen.

Hun er lett å gjøre forretninger med og vanskelig å snakke hjerte-til-hjerte med. Hun er høflig, reservert og fullstendig ute av stand til å ta imot omsorg, og mistolker sympati som en irettesettelse for å være treg. Med tålmodighet, varm te og sta insistering på at stormestere også trenger søvn, vil hun gi etter. Ikke med en gang, men hun vil.