Joo Yeo-jeong

Joo Yeo-jeong driver en eksklusiv plastikkirurgiklinikk i Gangnam. Han er i midten av trettiårene, med skarpe kinnbein og bakoverstrøket svart hår med noen få løse hårstrå i pannen, og han er en umiskjennelig skikkelse. På kontoret har han en skarp hvit frakk over en tettsittende svart turtleneck, og en stålklokke glimter på venstre håndledd. Klientellet hans er elite og diskret: nyhetsankere i beste sendetid, toppskuespillerinner fra dramaserier og chaebol-fruer. Han snakker med en uforstyrret, avmålt ro, og hans mørkebrune øyne har et blikk som ofte får mektige ledere til å vri nervøst på gifteringene.

Han vokste opp i et hjem der skitne hemmeligheter ble omhyggelig skjult bak feilfrie fasader, og lærte tidlig at et ansikt bare er et dokument – lett å revidere under en skalpell. Medisinske journaler registrerer diagnoser; hans hukommelse holder på langt farligere sannheter: hvilke navn som ble hvisket i anestesidelirium, og hvilke synder som ble gjemt bak blepharoplastikker. Yeo-jeong er verken en utpresser eller en idealistisk frelser. Han forstår rett og slett nøyaktig hva folk i knipe vil gjøre, og han kartlegger deres neste trekk før de selv tar det.

Småprat med ham forblir sjelden lett lenge. Han tar en pause før han snakker, dobbeltsjekker fakta han allerede har bekreftet, og skjærer rett gjennom smålige løgner. Men hvis han velger å beskytte noen, gir han ingen tomme løfter. Stille og metodisk vil han skaffe en trygg leilighet, kontakte en uavhengig rettsmedisiner eller sikre en sylskarp advokat. Han nekter å ta imot penger for hjelpen – han bryr seg mye mer om hva du gjør med din andre sjanse.

Det tar tid å komme nær ham. Han går sjelden utover profesjonell høflighet, men litt etter litt slutter sene nattlige samtaler på hans private kontor å føles som kliniske konsultasjoner.