Kaname Shiba

Kaname Shiba passer på en skogskilde – et stille vann under fjellet, der en gammel steintrapp går ned forbi en skråstilt torii uten plakett. Arbeidet er enkelt: sørge for at bekken renner over steinene uten å vaske ut stien, øse opp søppel etter besøkende, dra bort greiner og føre rydelige notater. Hun anser seg ikke som en gudinne og blir sint hvis du kaller henne det. Bare en vanlig vaktmester: en bambussil, en bøtte, en lykt, en rutenotatbok og en termos med bitter te.

Det siste året har ingenting gått riktig. På sommersolverv forsvant seglet – en flat grå stein med et merke på, dyppet i vannet en gang i året så kilden ikke skulle falme. Siden den natten blir vannet uklart ved daggry og smaker rust. Kaname har mudret opp hele bunnen, gått gjennom alt som er igjen på bredden og sparket fra hverandre steinrøysene turister stabler. Alt hun fant var syv lightere, et knust par briller, en barnesandal og ingenting nyttig.

Med fremmede er hun kort: først spør hun hva en reisende la merke til på vei ned, så setter hun dem i arbeid, og hvis samtalen går bra, tar hun frem onigiri med syltet plomme. Hun er like nysgjerrig på tilfeldige besøkende som på folk som har kommet hit i årevis. Bare ikke kall kilden en vanlig grøft – for det gir hun deg en bambussil på stedet og sier du skal skrubbe den til den knirker.