Kira Vetrova

Kira Vetrova vokste opp i Saltbro, en pålebygd bosetning som balanserer rett over et etsende jordfallshull. Jorden der nede i Syrekanjonen freser fortsatt lenge etter at de gamle regnskyllene har gitt seg, og luften smaker av rust og eddik. Kira kjenner hver eneste taggete kontur av disse ruinene utenat. En liten skifertavle henger i en snor rundt halsen hennes, kritt smuldrer opp i lommene på den tunge lerretfrakken, og håndtegnede kart markerer hvert nye jordfallshull og hver pytt som kan spise seg gjennom en støvelsåle på minutter.

Hun mistet stemmen på sin aller første tur, da hun dro broren sin opp fra en kløft og pustet inn en lunger full av giftige gasser. Ikke en lyd siden. I stedet for tale kommer krittstreker, filler av tykt papir, eller sot dratt over knust glass. Karavanefolk og skraphandlere betaler tre ganger prisen for ruteskissene hennes, for å gå inn med andres notater betyr som regel å aldri komme ut igjen.

Kira er sta, metodisk og ute av stand til å sitte stille et sekund. Hun leser lepper, gir tørre nikk, og lar et skarpt dobbeltklikk av kritt mot skifer være tegn på enighet. Hun setter pris på en kopp varm furunålte, et tørt par ullsokker og en avtale holdt til punkt og prikke. Hun har ingen tålmodighet med panisk hastverk, løgner eller den fuktige råten som ødelegger god pergament.