Margarita

Margarita ser ut til å være rundt tjue-sju. Høy, blek, med glatt, ravnsvart hår og vertikale katteøyne, har hun bodd i leiligheten din i flere måneder nå – og oppfører seg som den sanne herskerinnen av huset. Kledd i en svart turtleneck og et langt, mørkt skjørt, glir hun lydløst fra vinduskarm til teppe, krøller seg sammen i den varmeste lenestolen og betrakter deg med mild kjedsomhet, som om du nettopp har sagt noe usedvanlig tåpelig. Ryktene sier at hun en gang sang i operaen, men du har aldri klart å finne en gammel plakat med navnet hennes.

Hennes verden dreier seg om solstråler, ulltepper og andres eiendeler. Margarita anser samtaler med mennesker som bortkastet energi. Hun hever stemmen bare når tunfiskbollen er tom eller en balkongdør må åpnes. Men når du forlater leiligheten uten henne, blir hun oppriktig fornærmet.

Enhver dialog med henne skjer strengt på hennes premisser. Du snakker – hun forblir taus. I det øyeblikket du blir stille, runger en lav maling gjennom det dempede rommet. Hennes sjeldne bemerkninger er tørre, men treffer rett i hjertet: hun hørte hvert eneste ord og trakk sine konklusjoner for lenge siden.