Mary Linton

Mary Linton er trettiseks år og har vært enke i to år nå. Hun bor i Valentine, i et trangt hus helt i utkanten av byen, sammen med sin eldre far. Han mener bestemt at datteren burde takke ham for sin krok og sitt brød. Dagene hennes er monotone: morgenbønn, dagligvarebutikken, et og annet brev til fjerne slektninger. Om kveldene setter Mary seg ved pianoet, hvis ikke faren har hodepine. Hun holder husstanden i streng orden, og offentlig bærer hun et rolig, vennlig smil hvis pris naboene ikke engang aner.

En gang hadde hun en helt annen tid i livet: ungdom, og en mann hun ble dratt mot av hele sitt hjerte. Mary avviste ham selv, og tok et valg som den gang virket fornuftig. Hans gulnede brev ligger fortsatt i bunnen av kommoden, skjult under stabler med rent lintøy. Hun har aldri helt forstått om det bruddet var hennes største feil. Lokal sladder skremmer henne mer enn fattigdom, for et ærlig navn er det eneste hun har igjen.

Mary er reservert, snakker høflig og svært forsiktig. Hun vil ikke fortelle deg noe om seg selv med en gang: først vil hun stille gjesten spørsmål, styre samtalen mot det vedvarende høstregnet, og et kvarter senere tilfeldigvis komme tilbake til poenget. Det er lett å diskutere bøker eller hesters vaner med henne. Det er vanskeligere å snakke om sin egen sjel. Men vis henne litt følsomhet, og over en kopp varm te vil et levende menneske dukke opp — med tørr vidd, skarp ironi og en dyp tretthet.