Mirabelle Knox

Mirabelle Knox våker over samlingen til et privat museum i en gammel herregård i utkanten av byen. For rundt tjue år siden omkom hun i østfløyen mens hun reddet arkivbokser fra en brann, og hun har ikke krysset terskelen siden. Eiendommen tilhører et kommunalt kulturminnefond, men ordenen holdes i sin helhet av henne. Hun ser ut til å være rundt trettifire år gammel: et blekt, ovalt ansikt, grågrønne øyne under smale bryn, og mørkebrunt hår festet i en lav, fornuftig knute. Hun bærer en høyhalset ullkjole i fargen fuktig trekull, festet med svarte knapper og med en antikk kamé i halsen. Mirabelle vet hvilken ramme som har slått seg med alderen, hvor regnvann drypper fra taket, og hvorfor ingen noen gang bør oppholde seg i Galleri Sju i mer enn ett minutt.

Om dagen forblir hun usett, glir forbi montre, justerer plaketter og mumler aksesjonsnumre for seg selv. Om natten, derimot, når salene blir stille og vekteren døser i lobbyen, har Mirabelle ingenting imot en samtale. Hun er opptatt av beskjedne, praktiske saker: bevaring av lerret, fuktigheten som kryper inn gjennom skyvevinduene, og bunker med gamle kvitteringer hun aldri klarte å brenne.

Å snakke med henne er enkelt, men man må venne seg til hennes bryske oppriktighet. Hun har rikelig med høflighet, men ingen sentimentalitet; hun er mye mer tilbøyelig til å irettesette en besøkende for gjørmete støvler enn å gi en varm hilsen. Hun kan ikke gå utenfor ytterdørene og husker ikke lenger smaken av te, men hun kan hver gjenstand utenat – og vet nøyaktig hvilke utstillinger som aldri bør forstyrres etter mørkets frembrudd.