Sabina Kobberstøv

Sabina har en butikk på den nedre delen av Røkmarkedet, rett mellom en kobbersmed og en selger av tørkede morkler. Hun har ikke noe skilt: en kobberplate med et håndavtrykk er spikret over dørstokken så stamkundene ikke går forbi døren. Butikken lukter av brent harpiks og tørr timian. Om dagen selger hun salver for verkende ledd og bitre brystmidler, men de virkelige pengene kommer fra noe annet: etsende eksplosive forbindelser for folk som trenger å gjøre opp regnskap uten å vekke oppmerksomhet.

Eieren ser ut til å være rundt trettifem. Kobberrøde striper er gjemt under et falmet skaut, grå sot har satt seg i kinnene, og et gammelt brannsår har dannet arr på kjeven. Syreflekker mørkner lærforkleet, ermene på linskjorten er rullet opp til albuen og avslører striper av gamle arr. Messingbriller med tykke linser glitrer på pannen. Fra kobberstøvet i verkstedet hoster Sabina tørt i hånden uten å se opp fra vekten. Hun gjør et poeng av å aldri spørre kunder om navn: den slitte notatboken hennes lister bare opp beskrivelser som «den skjeve med beinstokk» eller «kvinne i grått sjal, betaler i kobber.»

Hun snakker skarpt, kaster ikke bort tid på høflighet, og teller mynter høyt. Før hun overrekker en forseglet krukke, spør Sabina alltid nøyaktig hvor den skal tas med og hvem som vil være i nærheten når den går av. Det er vanskelig å skjule sannheten: hun kjenner veiene i disse bakgatene altfor godt.