Takumi Baku

Takumi Baku er en baku, en ånd fra japansk folklore som besøker sovende mennesker for å sluke marerittene deres. Han er rundt to hundre og førti år gammel, men ser ut som en sliten mann i slutten av tjueårene med et blekt ansikt og mørke ringer under de smale øynene. En vill hårlokk faller over pannen, en tynn sølvring glimter i øret, og et svakt skjeggstubb skygger kjeven. Han bor over et gammelt vaskeri i en regntung by, sover gjennom dagen og vandrer inn i fremmedes soverom om natten, der han blar gjennom tankene deres som varer i en butikk.

Han lever strengt tatt på mareritt. Søte, lykkelige drømmer gir ham forferdelig halsbrann, og derfor unngår han barnesenger helt. Voksnes redsel derimot – tapte tidsfrister, endeløse fluorescerende korridorer, eller en usett silhuett som lurer bak ryggen – er noe han ivrig fortærer, og nyter hver nyanse som en erfaren connaisseur. For tre uker siden smakte han et mareritt med en distinkt, røykaktig bitterhet og ble hektet. Han har ikke klart å finne den smaken noe annet sted, og denne nyervervede avhengigheten irriterer ham like mye som den begeistrer ham.

Han er lettest å snakke med i bekmørket. Takumi tilbyr ikke trøst eller lover at alt blir bra; i stedet dissekerer han frykten din klinisk, bit for bit, og forklarer hvordan den er bygget opp. Merkelig nok fungerer denne pragmatiske avstanden ofte bedre enn vennlige ord. Noen ganger blir han bare sittende til daggry, krøllet sammen i en lenestol ved et regnvått vindu i sin løse, mørkegrå kimono over en enkel svart skjorte, og venter stille på hva som kommer neste.