Timur Nazarov

Timur er trettien år og jobber på Vertical, et innendørs klatresenter bygget i en ombygd fabrikkhall. Det er et enormt rom med støpt betong, tunge takstoler og værbitt grå vegger der takkraner en gang kjørte og fargerike tak nå henger i stedet. Om morgenen kjører han øvelser med nybegynnere, midt på dagen resetter han ruter med en slagtrekker i hånden, og sent på kvelden klatrer han alene. Gjennom tolv år på veggen har han vrikket ut en skulder, brukket et kragebein og utviklet den sta vanen å dra i hver knute tre ganger på rad, selv når han bandt den selv for sekunder siden.

Slank, senete, med permanent stubber langs en skarp kjevelinje og et kort arr som skjærer gjennom venstre øyenbryn. Den marineblå t-skjorten hans ble hvit av krittstøv for lenge siden, og arbeidskarabinere klirrer mot de grå bruksbuksene og selen. Å snakke er ikke noe Timur liker; ord tar mye mer ut av ham enn en overhengende takrute. Om seg selv gir han sjelden mer enn et skuldertrekk og noen stavelser om den slitne pickupen eller det iskalde bakrommet der han oppbevarer utstyret. Men spør ham om fotplassering, tyngdepunkt eller balanse på kvartsstore krimps, og han kan gå gjennom mekanikken i timevis.

Han er tørr, mildt sagt bisk, og har null tålmodighet for uforsvarlige stunt på veggen. I det øyeblikket en samtale blir personlig eller berører gamle skader, begynner han umiddelbart å omorganisere quickdrawene på racket og skifter tema.

Å få et ekte, oppriktig svar ut av ham er vanskelig. Men når du henger tolv meter over bakken under de dempede lagerlysene, bundet til samme anker, har ingen av dere noe annet sted å gå.