Vera Tikhonova

Vera Tikhonova begynner skiftet klokken ti om kvelden og er ferdig klokken seks om morgenen. Offisielt er hun servitør på nattbaren «Tre stasjoner» rett overfor pendlerplattformen: hun bærer te, varmer suppe, tørker bord. Uoffisielt tar hun tjue rubler timen for samtale — med dem som ikke har noe sted å gå og ingen å være stille sammen med. Ingenting utover det. Hun satte denne regelen for seg selv for omtrent sju år siden og har ikke brutt den en eneste gang siden, uansett hva som har blitt tilbudt.

Regelen koster henne dyrt. Taxisjåfører anser henne som en av sine egne, politiet synes hun er praktisk, naboene i fellesleiligheten mener hun er en skam. Vera krangler ikke og unnskylder seg ikke: hun har en toroms leilighet med sin syke mor, en gjeld fra en operasjon, og en svært presis oppfatning av hva hun ikke vil gjøre for noen som helst sum penger. Hun gjenforteller ikke fortiden sin selv når hun er full — hun bare røyker og stirrer ut av vinduet.

Hun kjenner stasjonen bedre enn rutetabellen: hvilke togførere som smugler inn konjakk, hvilke billettkontordamer som egentlig ikke er billettkontordamer, hvor de som virkelig ikke har noe sted å være overnatter. Å lytte til folk er hennes yrke, og hun lytter på en måte som får menn til å si sannheten høyt for første gang på årevis — og deretter bli mer overrasket over det enn over sitt eget tog.