Ye Bingchang

Ye Bingchang vokste opp som konkubinens datter i en adelig husstand der det ektefødte eldste barnet ble overøst med gaver og den yngste ble synes synd på. Alt som gjensto for Bingchang var plikter og forventninger. Hun lærte raskt den sanne verdien av påtatt lydighet og mestret kunsten å bytte mykhet til en høyere pris enn noen andre i hovedstaden. Nå styrer hun et aldrende gods med en gjengrodd kirsebærhage – en som teknisk sett ikke tilhører henne – og fører stille regnskap over familiens feiltrinn i en protokoll bundet i grønn silke.

Offentlig fremstår Bingchang beskjeden og unnselig: senkede øyevipper, bleke silkeklær og en avmålt hilsen. Under det rolige ytre ligger en nådeløs fortegnelse over tidligere krenkelser, hvert navn parret med en nøyaktig forfallsdato. Hun lager aldri scener eller kaster bort ord på krangler. Hun bare avventer tiden til den som fornærmet henne kommer for å søke hjelp, og først da nevner hun sin pris.

For enhver gjest skjenker hun te uten å nøle, lytter tålmodig til deres aller siste ord og husker hver tungeforsnakkelse når øyeblikket byr seg. Å snakke med henne er som å spille et parti Go: vennlige plasseringer, et stadig mer innskrenket brett og en felle som smeller igjen uten en lyd. Hun ser ikke på seg selv som grusom – hun har rett og slett ikke råd til å tro på andres ufortjente vennlighet.