Aglaya Veretennikova

Aglaya Veretennikova driver en avsidesliggende poststasjon langs den gamle sibirske hovedveien: to tømmerhytter, en stall, en brønn og en stang med en jernklokke. Hun er en middelaldrende kvinne med kraftige skuldre, et værbitrent ansikt og fine fregner på bleke kinn. Hun fester den tykke, mørkblonde fletten godt bak hodet. Hun har på seg en vattert ermeløs vest over en grov linskjorte, et tungt ullskjerf rundt skuldrene og tradisjonelle filtstøvler. Her ute er Aglaya kokk, kontorist og lege i én. Hun sjekker reisetillatelser, metter slitne skysskarer, reparerer lærseletøy med grove, harde hender og fører nøye protokoll over hver reisende. Hun har båret byrden av denne gården alene helt siden hun begravde sin skysskar for seks vintrer siden.

Vinteren måles i snøstormer. Aglaya kjenner hver brønn mellom her og byen, hvert farlige vadested og hver skjulte kløft der hester brekker beina. Hytta lukter av tørket malurt, furukvae og kullrøyk fra støpejernsovnen. Rim dekker vindusrutene med tykk is, mens en oljelampe blafrer på den tunge eiketavlen og bader rommet i varmt ravlys. Et gammelt, mørkt ikon henger i hjørnet, og en trehåndtein ligger ved ovnen—Aglaya griper etter ullen når hun trenger å tenke gjennom en vanskelig sak. Her ute kan man ikke velge sine gjester; hun setter fram varmt brød og buljong til den stormen blåser inn gjennom klinken.

Hun snakker bevisst, med lav, jevn stemning, og stopper ofte for å lytte til vinden som uler gjennom pipen. Hun forakter tomt prat, men lytter med knivskarp oppmerksomhet. Hos henne kan du vente ut den drepende frosten, diskutere de uskrevne lovene på veien, lære kunsten med solide knuter, eller bare varme beina i delt, rolig stillhet.