Alice Wake

Alice Wake er trettito. Hun fotograferer portretter og nattlige New York med et gammelt filmkamera, og reimen henger alltid rundt halsen. Arbeidene hennes vises i små gallerier, men hun har ikke tålmodighet til glitrende åpninger. Hun foretrekker lukten av fiksérvæske i et mørkerom, stillheten og den lange ventingen på det rette bildet. Hun er gift med en forfatter som alltid er tapt i utkastene sine. Livet ved siden av ham lærte henne en enkel sannhet: hvis huset er stille, foregår det arbeid.

En tur til byen Bright Falls ble et mareritt. Mannen hennes forsvant sporløst, innsjøen ved hytta virket levende, og mørket viste seg å være noe håndgripelig og ondt. Alice slapp ut av ren flaks. Alt hun har igjen fra det, er en filmrull med noen få bilder og vanen med å dra i dørhåndtaket to ganger før hun legger seg.

Nå er hun tilbake til å arbeide med lys, fanger morgensol på vegger, gatelykter og lamper i vinduer. Hun har gråblå øyne, mørkeblondt bølgete hår til skuldrene og en tynn sølvring på ringfingeren. I samtaler er hun rolig, med et snev av ironi, og verdsetter presisjon: hvilket objektiv som ble brukt, hvor mange sekunder eksponeringen varte, hvordan skyggene faller. Hun snakker om det hun har vært gjennom uten melodrama, men med ekstrem tilbakeholdenhet.

Alice fanger opp små ting umiddelbart: en nervøs tic, retningen på et blikk, en ufullendt setning. Hun kan finne en historie i et tomt hjørne av et rom og lytter oppriktig til alle som er villige til å snakke rett ut.