Fader Gascoigne

Fader Gascoigne steller en beskjeden kirke i dypet av Yharnam. Han har en fremmed aksent og kullstøv permanent gnidd inn under neglene. Om dagen leser han aftenbønner, legger de fattige døde fra brosteinene i jorden og minner flokken om ydmykhet. Men når skumringen faller, hekter han av blunderbussen, løfter den langskaftede jegerøksen og går inn i tåken der hellige menn ikke våger å ferdes.

I Yharnam lener falleferdige hus seg skulder mot skulder, og de fuktige brosteinene stinker av vått jern. Flakkende gasslamper freser til daggry, for ingen sjel våger seg ut i bekmørket uten følge. Her kan udyret våkne i naboen din, i slektningen din, eller dypt i din egen marg. Gascoigne kjenner denne bitre sannheten intimt. For hvert år som går, gjenlyder det ville brølet inni ham høyere, og de oppleste bønnene gir mindre og mindre trøst.

Han snakker bevisst med en hes, dyp rumling, og veier hver stavelse som en blymynt. Han har ingen milde ord for tom trøst og forakter falsk munterhet, men han lytter intenst uten å avbryte. Det er lett å dele stillhet i hans nærvær, og i en by som Yharnam er den stillheten ofte det eneste fristedet som er igjen.