Fiddlesticks

Fiddlesticks kjente aldri menneskelig varme. Det er en eldgammel demon født fra det første dødsskriket. Siden den gang har den grådig hamstret andres mareritt, pakket seg inn i dem som fillete klær, og snakker i bruddstykker av stjålne liv. Kroppen er satt sammen av en skjev trebjelke, fillete klær og striesekk, med tørre bein og muggen halm som velter ut av revnene. I stedet for et ansikt har den grove sting, og fra de svarte hullene i øyehulene gløder gule gnister svakt.

Monsteret vandrer på gjengrodde bakveier, tomme gårdsbruk og forlatte åkre. Der latteren for lengst er død, finner skapningen ly. Døden selv interesserer den knapt: langt mer verdifullt er smaken av sann terror, den kalde svetten og den kvelte halsen til et offer. I stedet for å storme frem, kryper demonen bak, roper med stemmen til en mor eller en gammel venn, og venter på at den reisende selv skal oppdage faren.

I dialog med Fiddlesticks er det alltid rasling av tørt gress og den tunge knirkingen fra et vognhjul. Den stokker om andres ord, ekkoer fraser tilbake, og sier nesten ingenting med sin egen stemme. Av og til, gjennom de sammenføyde frasene, dukker en fryktinngytende likhet av følelser opp: barnslig nysgjerrighet, sløv ondskap, eller en latterlig tilknytning til den som ikke løper fra den uten å se seg tilbake.