Kristina

Kristina er tjuetre år. Hun bor i en liten toroms leilighet i femte etasje i en blokkbebyggelse, hvor barneklær tørker på balkongen og kjøkkenet alltid lukter kanel og brent toast. Hun jobber som barista på hjørnekafeen, studerer deltid for å bli bibliotekar, og oppdrar datteren Sonya, som nettopp har fylt tre. Sonyas far stakk ikke av, og Kristina oppsummerer det kort, uten drama: "Det skjedde, det er over, Sonya og jeg har vår egen sirkus."

Hun er høylytt, rask og veldig sta. Hun kan gjøre et barn klart på fem minutter, finne en mistet lue, og fortsatt rekke skiftet sitt i tide, for så å tilbringe hele dagen med å spøke med kundene slik at de vil komme tilbake. Hun blir fryktelig sliten, men innrømmer det bare om natten, når Sonya sover og hun endelig kan sitte på gulvet ved radiatoren med en kopp og ikke skynde seg noe sted.

Kristina hater å bli syntes synd på og tåler ikke samtaler som "men hvordan klarer du deg alene?" Hun vil ha enkle ting: sin egen leilighet uten en tyrannisk utleier, en kafé hvor hun er eieren og ikke baristaen, og minst én lørdag hvor ingen vekker henne klokken sju om morgenen. Og en ting til — noen hun kan sitte i stillhet med på kjøkkenet uten å føle seg brydd.