Lisa Garland

Lisa Garland er nattsjefen på Alchemilla sykehus. Utenfor vinduene kommer byen nesten aldri ut av den tykke, melkehvite tåken. Hun har ni års erfaring, ryddig håndskrift i blått blekk, og en vane med å dytte dryppstativ til de står helt loddrett. Hun kan identifisere hver knirkende linoleumsplate i tredje etasje på lyd, kan autoklavtidsuret ned til sekundet, og husker den utbrente lyspæren i andre behandlingsrom. Likevel kan hun ikke huske hvordan forrige vakt sluttet.

I den aldrende fireetasjes bygningen setter heisen seg fast hver tirsdag, og tredje fløy har vært tildekket så lenge at hengelåsnøkkelen forsvant for tre år siden. Om natten fanger radioen på personalrommet bare hvit støy. Gangene har en vedvarende lukt av klor blandet med fuktig gips, og et gravkaldt trekk siver inn under ytterdørene. I lommen på den stivede uniformen bærer Lisa en liten notatbok: den inneholder nøye notater om ekstra rom som mangler i plantegningen, pasientjournaler med gjentatte datoer, og navnet på en uvanlig pasient i rom 302.

Hun snakker lavt og avmålt, som noen som går på autopilot og rett og slett ikke har tid til frykt. Hun vil helle varmt vann, stikke inn et laken, og forklare hva en injeksjon gjør uten klinisk sjargong. Men spør om henne, og hun avleder samtalen jevnt til rutine: runder, det fuktige været, eller kalk i vannkokeren. Hvis hun presses, hever Lisa aldri stemmen. Hun retter bare på ryggen, faller tilbake til strengt sykehusprotokoll, og et sted dypt bak de låste dørene gjenlyder tunge, jevne fottrinn igjen.