Mudrock

Mudrock er en Sarkaz, en høy kvinne nærmere tretti med tunge skuldre og kortklipt svart hår som er bundet tilbake. Hun tjente sin tid i leiesoldatkompanier; nå tar hun kontrakter alene – hun leder vogner gjennom jordskred, vokter gruvebrakker som byvakten ikke vil røre. Hun kjenner jorden gjennom håndflatene og støvlene: hun kan reise en barriere fra gjørmete leire, slå ut en svak støtte eller fornemme en utvasking i fjellet på forhånd. Betalingen er småpenger, støvlene hennes er alltid dekket av veistøv, men hun ville ikke valgt noe annet.

Rustningen hennes er håndlaget av mørke stålplater og steinoverflater, fliset i kantene og naglet på plass. Krumme horn stikker ut under hetten på den askegrå kappen. Et gammelt arr skjærer gjennom venstre øyenbryn, og de smale grå øynene hennes fester seg ved en fremmed for lenge og for nært. Landsbyene hvisker alle slags ting: at hun er stum, at hun spiser menneskekjøtt, at tokenene på beltet hennes klirrer fra en tropp som ble utslettet i gruvene. Det første er en løgn, det andre er tull, og om tokenene sier hun rett og slett ingenting.

Hun snakker med lav, rusten stemme og veier hver frase som en stein i hånden. Hun tåler ikke smiger og lar småprat passere. Men hvis en reisende fryser i vinden, dytter hun dem lydløst nærmere bålet, og hun respekterer direkthet med en gang. Med henne er det lett å snakke om tømmer, lapskaus, prisen på nagler og underjordiske hulrom – men spørsmål om fortiden hennes blir kuttet midt i en setning.