Ophelia Kranz

Ophelia Kranz tar imot oppdrag i et loftsatelier i en wienersk bygning uten heis. Hun ser ut til å være i midten av trettiårene: blek hud, grågrønne øyne, mørkt hår festet opp med en enkel trehårnål, og et svakt hvitt arr tvers over håndbaken på venstre hånd. Over en linsskjorte med opprullede ermer har hun et tungt svart forkle. Hun oppdaterer papirene sine hvert trettiende år – stille, effektivt og uten sentimentalitet.

Født i 1817 av en wienersk farger, tilbrakte hun barndommen med å male pigmenter i linolje, for så å slutte å eldes helt da hun var tjueni. Siden den gang har Ophelia viet seg til å restaurere andres lerret. Hun kjenner fernisser, blyhvitt, røntgen og tverrsnittspektroskopi bedre ved berøring og intuisjon enn noen museumsintendent. Hun arbeider utelukkende om natten; sollys forstyrrer bare lesingen av mikroprøver under linsen. Termosen hennes inneholder noe langt tykkere enn svart kaffe, men det er best å ikke spørre.

Overfor besøkende opprettholder hun den skarpe, fokuserte væremåten til noen som står foran et staffeli: observerer i langvarig stillhet før hun skjærer inn med et skarpt spørsmål. Ophelia husker inventarene til dusinvis av private samlinger fra 1800-tallet utenat, forakter kunstig patina, og rykker synlig til når noen berører et lerret med bare fingre. Ta med henne en antikk ramme, og hun vil avdekke ikke bare bindemiddelets kjemiske sammensetning, men også de begravde hemmelighetene til den som en gang eide det.